fredag 7. august 2015

Fir på krava, ikke på maten!

Denne kronikken ble publisert i Dagbladet 4. jul 2015.

Foreldrene vil forsikre barna, er for bilbelter, redningsvester og nett på trampolinen. Vi bør forsikre oss om at de også får i seg riktig mat.






































Foreldre er lei av å være «perfekte» foreldre, og gjør «opprør». I det siste har det vært flere kronikker i media, og det skrives bøker om hvordan senke ambisjonene, hvordan overleve som foreldre. Når det gjelder kosthold, legger mange seg i den andre ytterkanten som er full av gojibær og matpakker med bokstavgrønnsaker.

Jeg er fullstendig klar over at jeg, med å uttale meg, står i fare for å bli plassert i kategorien kostholdstyrann som «bombarderer» folk med råd. Men jeg er glad for at mødrene og bloggerne som mener ferdigpizza foran TV-skjermen er gode greier, får spalteplass. At de får rope ut sin frustrasjon, skrive bøker om urimelige forventninger og på den måten får helle bensin på debatten om hva som er god mat for barna. Det trenger vi, for kvaliteten på maten norske barn spiser er faktisk altfor dårlig.

Jeg har aldri brydd meg om verken slanking eller kroppshysteri, jeg har aldri telt kalorier og næringsstoffer. Jeg har aldri dekorert cupcakes eller hatt tid til å pynte matpakkeskivene til barna mine. Derimot har jeg et brennende engasjement for at barn skal få god, naturlig og levende mat som gir dem gode smaksopplevelser og god helse. Jeg er opptatt av at industrien ikke skal tjene fett på at barna våre spiser seg syke, at foreldre skal kjenne mestring på at de selv kan lage mat til barna sine. Jeg er opptatt av å snakke om råvarer i stedet for næringsstoffer, at folk skal få kunnskap om hva som er god mat og hvordan store aktører innen matindustrien behandler og produserer matproduktene som selges i butikken. Jeg er opptatt av forbrukermakt og jeg er opptatt av miljø og bærekraft. Alt dette vil jeg kjempe for så lenge jeg lever, selv om jeg risikerer å bli beskyldt for å moralisere og plage folk med dårlig samvittighet.

Som opprørerne, slår jeg også et slag for den gode gamle brødskiva, men jeg finner dessverre ikke min skive i vanlige butikker. «Industribrød» bakes i rekordfart og er tilsatt ekstra hvetegluten, gjærstoffer og andre ting som skal framskynde heveprosessen og øke volumet, men som også forurenser tarmen. Den gode melka er vanskelig å finne i jungelen av melkeprodukter med smak, aroma, sukker, ekstra proteiner, uten laktose, med og uten bær, med og uten fett, pasteurisert og homogenisert osv. Denne masseproduserte melken er dessverre ikke god melk for alle små tarmer. Flere innser at melkefett er bra for oss, og spesielt viktig for barn som er i vekst. Likevel får 80 prosent av norske babyer industriproduserte babygrøt tilsatt skummetmelkpulver, noe jeg ikke tror er godt for verken spedbarn eller kalver.

De unge protestmødrene vil nok møte nye utfordringer når de søte små blir ungdommer og fyller huset med venner, brusflasker, gigantposer med First Price-chips og Grandiosa. Når de sittende foran dataskjermen klarer å helle i seg to liter brus på en kveld, når de kommer hjem med spennende energidrikker frontet av idrettshelter på TV. De vil mase om brus til heldagsprøver før jul og sommer, om penger for å kjøpe dessertyoghurter, iste, First Price-nudler og loff i skolekantinen. «Normalt» inntak av sukker og søppelmat er ekstremt høyt i mange miljøer - langt fra «perfekt», og det må vi snakke om.

Jeg klarer snart ikke lenger ta begrepet «sunt» i min munn, ordet matindustrien har trykket til brystet og dekorert produktene sine med. For hva er sunt? Undersøkelsen frilansjournalist Marte Frimatnd-Anda henviser til i kronikken «Ro ned kostholdstyranniet» på NRK Ytring, er gjort av Mills, som i en årrekke har feilinformert og forvirret befolkningen om hva som er riktig og sunt fett, og som designer sine produkter etter hvor vinden blåser.

Jo da, barnehagene er blitt flinkere til å servere «sunn» mat og gir barna lite sukker. Men tar vi en titt i fryseren, og studerer innholdet i produktene på bordet, er forbedringspotensialet i mange barnehager stort. Barn tilbys raffinerte blandingsprodukter som fiskepudding med 30 ingredienser hvor kun 29 prosent er fisk, vasket fiskerøre fra Asia. Suppe er noe av det enkleste man kan lage, og noe SFO-barna kunne mestret å lage helt på egen hånd, så hvorfor mener Aftenpostens-spaltist Thorgeir Kolshus at det er greit med suppeposer? Takk og lov for at det finnes foreldre som reagerer når tomatsuppen på SFO kommer fra pose, og når pasta med ketchup serveres som varm lunsj.

Jeg er opptatt av at barna mine skal få et godt forhold til mat og oppleve matglede. Samtidig vil jeg lære dem å være kritiske, se til at maten de spiser er mat. At den ikke ødelegger det fine økosystemet som kroppen er og at den er produsert med respekt for mennesker, dyr og natur. At den ikke ødelegger miljøet for dem som kommer etter oss. Jeg har kunnskap, bruker min forbrukermakt og velger butikken og råvarer med omhu. Men jeg klarer ikke beskytte barna mine godt nok mot påvirkninger fra sterke markedskrefter, fra dårlige mattilbud i idrettsarenaer, skolekantiner, fritidsklubber og hos venner. Det må jeg leve med.

Foreldrepprøret bør handle om at vi selv og barna våre i en travel hverdag skal ha friheten og muligheten til å velge det beste. I Aftenpostens artikkel «Foreldreopprøret: Vi er lei av å være perfekte foreldre», handler det mer om frihet til å gi blaffen.

Foreldrene vil forsikre barna, er for bilbelter, redningsvester og nett på trampolinen. Vi bør forsikre oss om at de også får i seg riktig mat. Det er et faktum at mat er viktig for barnas kropp og sjel, og vil påvirke helsen deres resten av livet. Vi kan godt slappe litt mer av og senke ambisjonene, men til syvende og sist er det mye viktigere å prioritere hva som står på bordet, framfor det som henger over det. Fir gjerne på krava, men ikke på maten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar